Chronicle by Erik Boye on research politics in national newspaper

Erik Boye
Erik Boye

A chronicle by Erik Boye - head of the Department of Cell Biology - has recently been printed in the large national newpaper "VG".

In this article - entitled "When researchers become postmen and cleaners" - Boye warns about dire consequences for research when hospital budgets are being cut.

Kronikk av Erik Boye, publisert i VG (papirutgaven) 10.08.2009:

Når forskere blir postbud og renholdere

Medisinsk forskning rammes nå så sterkt av sykehusenes innstramminger at viktige forskningsprosjekter må stanses. Og forskerne må selv trå til som både renholdere og IT-konsulenter for å få hjulene til å gå rundt.

Norske sykehus sliter hardt økonomisk. Helsedepartementet pålegger sykehusene å spare inn store summer. Sykehusene leter med lys og lykte etter muligheter til å kutte utgifter. Vi har hørt festtalene og lest vedtatte strategier som lover fortsatt frisk satsing på forskning, men det er det motsatte som skjer. Nå kuttes det i medisinsk forskning, en utilsiktet og ikke politisk vedtatt bivirkning av sykehusenes slankekur. Disse nedskjæringene kommer i en tid da behandling og diagnostikk av de viktigste sykdomsgruppene, ikke minst kreft, blir stadig mer avhengig av forskning og ny kunnskap.

På min egen institusjon er det innført betydelige reduksjoner i administrative tjenester, slik pålegget har vært. Dette har resultert i at forskerne nå selv må utføre oppgaver innen regnskap, personal, vedlikehold, innkjøp, flytting, IT-hjelp, postombæring og renhold. Dette er ikke områder der forskere er spesielt kompetente. En reduksjon i administrative tjenester har bare vært mulig fordi oppgavene nå utføres av annet personell - folk som egentlig burde gjøre andre ting, som å behandle pasienter og utføre forskning. Det er mulig institusjonen nå bruker mindre penger på administrativ bistand, men det er også mindre som blir gjort og vi får mindre for hver krone vi bruker.

Presset på økonomien har gjort at oppmerksomheten i urimelig grad er konsentrert om pengeforbruk og budsjetter. Vi som skal lede forskningen, bruker nå det meste av vår tid og energi på fusjoner, omorganiseringer, byråkrati og å snu på skillingen. Det sier seg selv at forskningen lider under dette.

Det er tverrpolitisk enighet om at Norge skal øke sin forskningsinnsats. Det kan argumenteres godt for at dette er viktig nettopp i nedgangstider. Selv om forskningsminister Tora Aasland lover en lys fremtid for norsk forskning, har hun liten innflytelse over medisinsk forskning. Her kommer de viktigste midlene først og fremst via Helsedepartementet.

I juni i år sendte administrerende direktør Bente Mikkelsen i Helse Sør-Øst et brev til helseforetakene der alvoret i den økonomiske situasjon blir beskrevet. De blir bedt om å stanse prosjekter innen utvikling og forskning. Samtidig blir forskningsbevilgningene fra Helse Sør-Øst kuttet med 30 millioner kroner. I tillegg til dette må sykehusene lokalt gjøre ytterligere innsparinger. Det kan argumenteres for at forskning også må ta sin del av nedskjæringene, men resultatet er at vi må nedlegge eller redusere en rekke forskningsprosjekter og forskningsgrupper. Norsk medisinsk forskning vingestekkes uten at det er foretatt noe politisk vedtak på høyt nivå om at dette skal skje.

Det aller meste av medisinsk forskning i Norge foregår på sykehusene. Det tidligere Rikshospitalet-Radiumhospitalet står alene for nesten 40 %. Penger til forskningsgruppene kommer fra sykehusene selv, fra helseregionen, fra Forskningsrådet og fra frivillige organisasjoner som Kreftforeningen. De stabile bidragene fra sykehusene utgjør eksistensgrunnlaget for forskningsgruppene. Disse midlene, ca. 30 % av en gruppes totale utgifter, tillater langsiktig satsing og avlønning av sentralt personell og danner en basis for innhenting av eksterne midler fra andre kilder. Innsparinger og oppsigelser sår tvil om tryggheten til slikt personell og truer gruppenes fortsatte eksistens.

Usikkerheten i finansieringen gjør at det blir vanskelig å rekruttere unge forskere, siden utsiktene til en karriere i medisinsk forskning blir dårligere. Er dette et signal samfunnet ønsker å gi lovende forskere? Hvem skal stå for de medisinske fremskrittene vi er avhengig av inn i de neste tiårene?

Helseminister Hanssen er bekymret for det faktum at vi bruker mest penger på helsevesen i hele verden og likevel er vi ikke best. Det første problemet er blitt løst på en enkel måte: Beskjæring av alle budsjetter. Det andre problemet krever litt mer omtanke og tålmodighet: Hvordan blir vi best? Neppe gjennom å kutte ut forskning, slik vi nå er i ferd med å gjøre.


Links:

Erik Boye

Yeast Cell Biology Group

Instiute for Cancer Research